Jeg har vært på Wembley én gang før. Da så jeg Leeds tape en Charity Shield kamp mot Liverpool – på straffer. Jeg regner med at overraskende mange av dere vet at det var i 74, og at Bremner og Keegan da ble utvist. Etter mange år med et litt lunkent forhold til Leeds, har jeg de siste par årene på nytt hentet fram følelsene for laget. Det var flott å være tilbake på Wembley.

Jeg skulle så gjerne opplevd kicket ved en scoring. Uten må er det vanskelig å hente fram de store øyeblikkene. Det blir de små hendelsene, se Wembley utenfra, se den hvite horden, holde billetten i handa, se Wembley innenfra. Eller kanskje det var den lille gutten med briller og hvit drakt, som holdt så fast i handa til bestefaren, også i hvit drakt, og som sikkert hadde fortalt mange ganger om storhetstiden til Leeds, og som denne søndagen skulle ta barnebarnet med til London på et slikt stort øyeblikk. Og så gikk det bare ikke slik de – og vi – så sterkt håpet. Men gutten med briller kommer helt sikkert igjen.

Eller kanskje mitt største øyeblikk var da ungdommer rundt meg, på vei mot stasjonen, med tårer i øynene og hese stemmer, igjen begynte å synge, og sanget smittet. Da skjønte jeg at å være supporter ikke handler om å vinne, men om kjærlighet. Og kjærlighet kan jo inneholde mye smerte.

Neste år slipper vi nok å treffes på Wembley, for da er det rett opp!!!

MVH
” nordmannen utenfor Wembley uten billett “