Flybillettene var bestilt allerede samme dag som vi slo Gillingham i siste serierunde. De var så billige at vi fint hadde råd til å tape de hundrelappene, Thor-Rune, kamerat Tom fra Elverum og jeg. Semifinalene tok vi på O’Reilly’s i Markveien på Grünerløkka, og jubelen på puben da Freedman reduserte nesten seks minutter på overtid viste hvor viktig den scoringen var. Ikke minst viste det seg allerede etter ti minutter i bortekampen, da vi var likt med Carlisle igjen. Det uvirkelige øyeblikket da finaleplassen ble sikret på overtid – puh.

Jeg har reist rundt på Premier League-kamper nå i to sesonger, og vasset i Manchester United- og Liverpool-fans fra Norge. Én og én absolutt mange hyggelige mennesker, to og to og tre og tre også, jeg klager ikke. Å prate fotball med fotballinteresserte folk er perfekt, spesielt når jeg er på jobb. Men det har vært et savn, et absolutt savn, å ikke føle seg delaktig som SUPPORTER. Derfor var det så usannsynlig deilig å oppleve de to kveldene med semifinaler på puben i Oslo, og sitte ved siden av og sammen med folk jeg aldri hadde møtt før, men der alle holdt med Leeds. Deilig, deilig.

Lørdag morgen var vi i bilen på vei mot Sandefjord og Torp. Tre karer, eldstemann 52, den yngste 42. Halve flyet var fylt opp med Leeds-folk fra Norge. Tilhørighet, tilhørighet.
Forventninger er alltid deilig, ofte det beste. Når det gjelder fotballturer av denne typen, vet man aldri hva som blir det egentlige klimakset før reisen er ferdig og det er tid for oppsummering.

Og her jeg sitter klokka 2215 mandag kveld og prøver å summere opp helgen, er jeg litt usikker på hva jeg kan kalle klimaks etter en kamp der laget vårt strengt tatt ikke var i nærheten av seier. Det er mye å velge blant, tross alt: Å komme inn på nye Wembley og se havet i hvitt og gult og være en del av det, for deretter å stemme i Marching on…. den første av mange ganger. Det er høyt oppe på lista. Eller var det største øyeblikket da jeg traff min gode gamle venn Tom fredag kveld, for første gang på snart fire år, og vi knakk en flaske rødvin på terrassen hos meg og lot det bli altfor seint fordi vi var så glade for å se hverandre igjen. En glede som aksellererte fordi vi begge så sånn fram til de to neste dagene. Kanskje klimakset kom allerede der?

Hva med søndag kveld, da vi oppsøkte tre svært hyggelige karer på puben O’Neill’s ved Earls Court. Én Leeds-mann, én Everton-fan og den ene (av hvor mange?) ekte Bristol City-fans som finnes i Norge. Et tilfeldig møte på vei ut av Stanstead lørdag formiddag sørget for en kjapp overlevering av telefonnummer, og dermed kunne vi skåle og skravle i felles trøst over hvert vårt 0-1-tap i hver vår play-off-finale. Det er godt mulig dét kan kalles klimaks. I hvert fall var det ekstremt hyggelig.
En annen ting som var hyggelig, var å finne ut at nordmannen (aner ikke navnet) som vi pratet med utenfor Wembley to timer før kampstart, faktisk greide å få tak i billett. Vi møtte hverandre på flyet hjem tidligere i dag, og vi ble glade da vi hørte at det ordnet seg.

Jeg tror likevel det største enkelt-øyeblikket i løpet av disse to dagene i London skiller seg ut. Jeg snakker om det som møtte oss idet vi gikk ut av stasjonen på Wembley Park, stadion åpenbarte seg og vi så havet av hvite, gule og blå farger som ség sakte opp mot den nye og fantastiske Wembley. Det var en følelse av storhet. Av ekthet. Av samhold. Det sekundet står igjen øverst på pallen. Det var verdt hele turen.

Det spiller selvfølgelig en stor rolle at vi tapte kampen. Men det spiller ingen rolle for tilhørigheten og gleden ved å ha Leeds som favorittlag. For etter denne helgen er vi likevel et vinnerlag. Alle vi som kom fra Norge, alle andre Leeds-fans som var der eller fulgte med hjemmefra. Vi er sammen, og vi holder sammen. Og vi lar oss ikke knekke.

Takk til alle jeg pratet med, hilste på, så på, nikket til, smilte til. Takk til de jeg verken så eller snakket med. Takk til alle som gjør at det er lett å føle stolthet over å holde med Leeds United.

Neste år går vi rett opp.

Marching on together.

Hilsen Arve

Innlegget ble skrevet av Arve tirsdag 27. mai 2008 kl 08:37 og er arkivert under Arve Fuglum. Du kan følge med på kommentarer via dette RSS 2.0-feedet. Du kan legge igjen en kommentar, eller linke tilbake fra din egen hjemmeside.