Min første tur til Leeds og Elland Road ble gjennomført i Oktober. Dette skrivet ble fullført for en tid tilbake, men tenkte at jeg skulle finpusse det før jeg la det ut og det har tatt sin tid.
Yeovil Town 31. oktober var motstander.
Min kone hadde gitt meg denne turen i bursdagsgave i februar, men først nå så jeg mitt snitt til å endelig få brukt den. Jeg tok henne med meg, da det har vært litt trangt med tid på bare oss to i det siste. Dessuten har jeg ingen andre venner som er såpass fan at de ville gått med meg.
Turen gikk fra hjemstedet vårt Mandal, til Torp ved Sandefjord. En drøy 3 1/2 timers biltur. Det ble ikke en veldig komfortabel flytur for en 115kg tung potetsekk på 186cm i Ryanairs møkkaseter. De fleste kroppsdelene verket da skylaget forsvant frityrlukten fra balløya sto mot oss. Jeg kjente på vei inn i passkontrollen at det begynte å krible. En taxisjåfør tok oss trygt fra John Lennon Airport i Liverpool til Marriott Hotel i Leeds. Vi var fremme omtrent 01.30 lokal tid. Det første som møtte oss der var 4 "eldre" trøndere på trappa med hver si Leeds-skjorte, og siden jeg "tilfeldigvis" hadde på meg min egen drakt så ble det et raskt nikk og et smil før vi krøyp i køya (med kona).
Vi sov ganske lenge neste dag, men møtte likevel de samme 4 fjesene på utsiden av hotellet også nå, og regnet egentlig med at de hadde stått der hele natta. Det ble en rask tur på byen for å se seg litt rundt. Kona trodde ikke sine egne øyne. Shoppingområdet var adskillig større enn hun hadde forberedt både seg selv og økonomien vår på. Klesbutikker større enn Biltema varehus og spillbutikker på hvert et gatehjørne. Hr og Fru Fiddan kunne ikke under noen omstendigheter funnet et mer passende bybilde. Ja til og med sol(!) fikk vi på kjøpet.
Klokken nærmet seg ett, og jeg ville være tidlig nede på stadion fordi jeg ikke hadde fått billettene i posten tidsnok. Dessuten ville jeg ha god tid til å fordøye Elland Road siden dette tross alt var mitt første møte med den fagre mø. Ikke det at jeg er særlig øltørst, men angrer nok likevel på at vi ikke tok turen innom først The Commercial, men man må jo spare igjen noen attraksjoner til neste gang. Vi skvatt inn i en taxi og ble kjørt til stadion. Jeg kommer nok aldri noensinne til å glemme førsteinntrykket av synet som møtte meg. Vi hadde så vidt skimtet Elland Road langs veien fra flyplassen, men da var det mørkt og det gikk fort. Nå sto den der, med Billy statuert foran seg. Jeg kjente for første gang siden play-offen mot Millwall at tårene presset på, men jeg klarte å holde meg, så vidt. Det var virkelig en surrealistisk opplevelse, som om jeg våknet i en drøm jeg hadde drømt helt fra 91.
Etter å ha tatt noen bilder og kost oss litt med burgere og cola gikk jeg og hentet billettene til kampen. Ingen kø, og et pent brev med Hr. Fiddan på framsiden. Nok en gang kjente jeg at tårene presset på. Selv om motanderlaget var noe så utrolig kjedelig som Yeovil hadde det overhodet ingenting og si i denne stund. Jeg nøyt hvert sekund av øyeblikket jeg var i. Min kone måtte le litt av meg. Hun forstod nok at dette var stort for meg, men det er rart med kvinner. De liker deg visst best når du oppfører deg som en liten guttunge. I så fall kan hun neppe ha likt meg bedre enn i denne stund.
Det neste som skjedde var jeg overhodet ikke forberedt på. Vi gikk runden rundt stadion og på baksiden stod det en del fans som jeg ikke helt skjønte hva drev med. Jeg ser et par biler kommer kjørende og oppfatter relativt raskt hva som er i ferd med å skje. The players are arriving! Først ute var Andy Hughes, så kom de på løpende bånd. Richard Naylor, Michael Doyle og Bradley Johnson tok seg svært god tid til fansen, men til min ulykke hadde jeg ingenting og skrive på og følte meg litt dum der jeg sto. Kona løp rundt og tok bilder, men jeg ble egentlig bare stående der og betrakte det som skjedde. Litt som om verden stoppet opp. Neste gang skal jeg definitivt være litt mer på hugget.
Resten av tiden før kampen gikk med i Superstore. Endelig et sted der også min kone var i sitt ess. "Ikke en eneste rød effekt å skue", var det første jeg tenkte. Jeg hadde sett meg ut en del ting på nettet jeg ville kjøpe. Det ble ikke fult så mye som jeg hadde tenkt, men en genser og årets drakt samt noen julegaver til mine nevøer som er i ferd med å bli i overkant røde. Fikk jo også 10% rabatt da jeg viste fram LUSCOS kortet mitt. Jeg var imponert over utvalget i butikken og det ble en liten visitt innom her igjen etter kampslutt også, da var det dog så fult at vi fikk ikke kjøpt noe. Også her blir det mer neste gang.
Da var det på tide og entre the Don Revie stand og plassene våre. Av en eller annen merkelig grunn var dette inntrykket helt annerledes. Følte det som om jeg hadde vært her ofte før. Skal innrømme at jeg faktisk var litt skuffet over plassene vi fikk. Er blitt vant med Sør Arena i Kristiansand og der ser man veldig godt uansett hvor på tribunen man sitter. Det samme kan dessverre ikke sies om rad 4 på Elland Road. For å være ærlig så jeg ikke skikkelig over midtbanen. Heldigvis kom tre av målene i andre omgang på vårt mål og det var da heller ikke først og fremst for å se kamp jeg kom til Elland Road. Men det å sitte å føle på nærmere 25 000 som sang i kor var en helt fantastisk opplevelse. Det var så høyt at jeg det høres ut som om trommehinnene ble sprengt. Det var deilig da Bradley Johnson stanget/kranglet inn 1-0 etter 42 minutter da vi hadde stanget fælt fram til da. Tar meg ikke tid til å gå inn noe nøyere på kampen da kampreferatet
http://www.leedsunited.com/matchreport/20091031/leeds-4-yeovil-0_2247678_48417 taler for seg, men vil legge til at min kone likte best at Tresor Kandol tok salto etter sitt mål. Mitt første og definitivt ikke siste møte med Leeds live.
(Klarte ikke holde meg lenger enn til Januar og White Hart Lane, som fotballmessig ble en enda større opplevelse.)
Det var en prøvelse å få fatt på en taxi tilbake til byen etter kamp, men etter en times ventetid gikk det seg til. Vi gjorde lite ut av det denne kvelden og nøyet oss med en bedre middag før vi gikk tilbake til Marriot og tok kvelden. Resten av turen foregikk på min kones premisser og dreier seg om ting som ikke sømmer seg i en supporterklubb. Jeg vil likevel få takke henne for gaven og dere i klubben her for å få dratt entusiasmen rundt Leeds United opp til et maksimalnivå.
Jeg har ikke vært så engasjert i klubben siden Tony Yeboahs glansdager, selv om jeg allerede i 91' hadde bestemt meg for hvilket lag jeg ville støtte. Da ligakampene forsvant fra TV-skjermen hjemme hos oss forsvant også interessen og Leeds måtte altså få denne helt sinnsyke motgangen før supporteren i meg våknet igjen. Det er ene og alene the Peacock News og LUSCOS som har skylden for at jeg nå følger hver kamp igjen og at Leeds har blitt en naturlig del av hverdagslivet. Takk igjen kjære venner! Vi sees i Leeds en vakker dag!
