Med fire poeng på to kamper i romjulen har Leeds United sådd en spire av et håp til opprykksdrømmen.

Simon Grayson har ikke vært i klubben i mer enn knappe seks dager når dette skrives. Han har likevel tatt med seg uavgjort mot serieleder og en svært etterlengtet borteseier mot enda et lag over oss på tabellen i løpet av sin første uke i managerstolen på Elland Road. Vi går inn i 2009 fem poeng fra kvalik-plass, 13 poeng fra direkte opprykk og 15 poeng fra serieleder Leicester.

Forrige setning er selvsagt grufull lesning isolert sett for en Leeds-supporter. Men situasjonen er faktisk bedre enn før julekvelden kom. Vi har på tre dager brutt en tapsrekke på fem strake kamper, og vunnet vår første på seks – og det på bortebane (siste borteseier i serien var 1. november!). Optimismen og selvtilliten virker å være på vei tilbake i tropp og på sidelinjen. Gutta er på hugget igjen.

Det medvirker både til skjerpet konsentrasjon – sårt tiltrengt i et forsvar mer gavmildt enn julenissen frem til julekvelden – og en stå-på-vilje som er helt nødvendig for å kjempe seg tilbake i toppsjiktet av denne ligaen. En liga vi må ut av snarest. Ved nyttårsaften 2008 er 23 kamper spilt. 23 gjenstår. Det er 69 poeng igjen å spille om. Vi kan tape fire av de gjenværende 23 og likevel få flere poeng enn vi tok i fjor. Hadde vi ikke hatt poengstraffen ville vi som kjent rykket rett opp allerede da.

Grayson vil fortsette å danne seg et inntrykk av hva som trengs for å ta Leeds opp denne sesongen over de neste dagene og ukene. Torsdag er overgangsvinduet åpnet, og jeg blir svært overrasket om det ikke søkes i det vide og det brede etter en lederskikkelse til midtforsvaret. Problemet har vært klart fremtredende i McAllisters kamper, og det er tvilsomt om Grayson klarer å danne en leder av Marques, Michalik eller en benket Telfer.

Et grep som allerede kan være sentralt er Casper Ankergrens tilbakekomst mellom stengene. Han har voktet buret i begge de to kampene Grayson har ledet laget, en umiddelbar og etterlyst endring fra forgjengerens tid. Om dansken griper sjansen og etablerer seg som fast keepervalg igjen, vil det styrke laget. Og gjøre pundene som er tilgjengelig i januar mer fokusert på kvalitet hos de spillerne som faktisk hentes.

For det er ikke bare å hente inn Den Rette når overgangsvinduet åpner. Selv med et solid sjekkhefte til League One å være er det vanskelig å hente eksempelvis en solid stopper som 1) er god nok og passer til lederrollen, 2) har alderen og rutinen uten å være for gammel og treg og 3) som er villig til å spille på League One-nivå.

Men det handler ikke bare om å kjøpe flere spillere. Mens behovet for forsterkning er opplagt i midtforsvaret, har vi overflod av spillere på midtbanen. Der handler det aller mest om å finne en firer (eventuelt treer) som utfyller hverandre og kan danne en slagkraftig midtbane. Vi bør ha spillertypene i troppen allerede. På topp har vi også flere alternativer når alle er friske. Malcolm Christie scoret sitt første mål for Leeds idag, og kan bli en like stor joker som Freedman var sist sesong. I tillegg kan han legge det nødvendige presset på en Beckford som i for store perioder svever uten å slå til på topp.

Kampene i januar kommer på rekke og rad. Hereford borte er første nøtt. Selv om de er plassert i bunnen, kjemper de for livet for å komme seg ut, og var nær ved å ta poeng fra Leicester på bortebane denne helgen. De må slås om vi virkelig skal sette igang opprykkstoget. Leeds kan likvel ikke tillate seg å tenke lenger enn å vinne neste kamp, uansett hvem det skulle være mot. Å analysere tabellsituasjonen etter hver kamp nå har liten effekt. De andre lagene vil få sine tap etterhvert, de også.

Det blir noen knallharde måneder fremover. Bare knallhard jobbing og tro på seg selv vil hjelpe Leeds mot opprykk. Og kanskje en ny midtstopper.

PS! Jeg benytter anledningen til å ønske dere alle et riktig godt nytt år – både på og utenfor banen!

I stedet for en adventstid vi skulle prikke inn formen mot et realt opprykkspush, sitter flere i stedet å venter på at Leeds United skal sparke manageren.

Leeds Uniteds resultater de to siste månedene har vært svært skuffende for alle som har klubben i sitt hjerte. Liga-tapene har kommet i den store hjemmekampen mot Huddersfield, borte mot et Northampton vi smadret med et halv b-lag uken før – og i et ydmykende cupoppgjør mot ukjente Histon.

Lørdag tapte laget igjen, dog i en noe tøffere setting borte mot Tranmere. Problemet for Gary McAllister er at for Leeds Uniteds supportere er det ingen lag og ingen bane i denne divisjonen som skal være for store for de helhvite. Opprykk, og da mener jeg direkte opprykk og aller helst som ligamester, er et krav fra de fleste av oss. Med tanke på de to siste play off-finalene vi har vært innom de siste årene er det enklest å slå fast at dersom vi ikke står blant de to øverste etter første helg i mai, blir det ikke opprykk denne sesongen heller.

Det er lett, og tildels forståelig, å kritisere manageren når ting går imot. I øyeblikket er ansvaret for lagets form hos Gary McAllister, som manageren i klubben. Burde han da ta sin hatt og gå – eller burde Ken Bates sørge for at så skjer? For kampene kommer raskt og hardt, og skal man ha mål om at ny mann kan utrette noe reellt bør det i så fall ikke ta for lang tid. Glem heller ikke overgangsvinduet i januar.

Så er spørsmålet: skal man kaste enda en Leeds-manager på dør etter kort tid fordi vi opplever en resultatmessig nedtur på banen? Hvor er tanken om at det tar tid å bygge opp noe stort, og at kontinuitet og stabilitet er tvingende nødvendig for å lykkes?

Den siste uken har jeg jobbet på spreng med en ny utgave av vårt medlemsblad. Som dere kan lese om en drøy uke får McAllister der stor støtte fra både spillere, en legende ved navn Gray, og sportsredaktør i lokalavisa Yorkshire Evening Post, Phil Hay. De maner også til ro i tunge tider, for McAllister får ikke snudd en trend med supporterne imot seg.

På banen er selvtillitten i forsvarsspillet tilsynelatende fullstendig ribbet. Det skyldes flere forhold. Skader og suspensjoner har ført til for mange utskiftninger fra kamp til kamp. Mangelen på en lederskikkelse er tydelig. Med Paul Huntington ute med skade nesten hele denne høsten har McAllister kun hatt Paul Telfer å satse på som en organisator i bakre firer. En firer som ikke er særlig pratsom, skal vi tro både spillerne selv og andre tett på laget.

Selv om det er McAllisters ansvar, er det ikke noen garanti at et managerskifte gjør noe med individuelle forsvarsfeil. Steve Staunton har det meste av den defensive treningsjobben på Thorp Arch, og det jobbes knallhardt med å få ting til å fungere, med de spillerne vi har til rådighet. Personlig skulle jeg gjerne sett Paul Huntington i samspann med en av de tre andre (Rui, Lubo eller Telfer) – og at de fikk tid til å bli samspilte og stabile. Men med unggutten skadet er det vanskelig. I mellomtiden må det jobbes med selvtillit og konsentrasjon (de henger gjerne sammen).

Det er også et faktum at samme trenerteam og nesten de samme spillerne (skadene gjør forskjellen) maktet å danne et meget solid forsvar tidligere dette året, men i forrige sesong. De burde ha forutsetningene til å få det til å funke igjen denne sesongen også.

Gary McAllister vil utvilsomt få penger i januar til å hente nye spillere. En midtstopper står øverst på lista, og klubben har allerede gjort forsøk på å forsterke uten å lykkes. Men det kan ikke hentes bare for å hentes, vi må rett mann – rett LEDER – til en akseptabel pris. Sportslig press må ikke bli grunn til å gå over evne økonomisk. Se heller ikke bort i fra at det hentes en ny mann til å vokte målet. David Lucas forteller i kommende TPN om sitt håp om forlenget avtale etter denne sesongen, men han måtte finne seg i å bli syndebukk i helgens tap mot Tranmere.

Det positive er at vi har spillere som er kabable til å snu trenden rent ferdighetsmessig. I svært få av kampene til å har Leeds blitt spilt ut, ja stort sett har vi faktisk spilt minst like godt som de vi har tapt for. Det svikter derimot foran begge mål om dagen, på personlige og unødvendige ting. I følge David Lucas er nettopp det kanskje det mest frustrerende av alt for spillerne.

Tilbake til managerspørsmålet. Januar nærmer seg med stormskritt, og skal vi tro klubbeier Bates er det tålmodighet som er avgjørende. Følger han sine egne ord blir det ikke noe managerbytte med det første. Da må i så fall Gary Mac selv ta hatten å gå. Jeg tror han vil vise seg verdig jobben og forsøke å rette opp ting istedet. Det bør han få supporternes hjelp til å klare, for nok en gang er det slik at vi ikke klarer noe opprykk om ikke alle drar i samme retning.

Ting skjer fort i fotball. Heldigvis. Hvem vet hva en seier i neste kamp kan gi laget av fornyet tro på seg selv. Flyt. Hevet hode. Skuffelsen over siste tap må for lengst ha forduftet når vi går på banen neste gang. Har den ikke det, har vi tapt allerede.

God ventetid,

Svend Anders.

Jeg ble nesten tatt litt på senga da sesongstarten plutselig var over oss på lørdag. Meget tilfreds kunne jeg konstatere at Leeds ser ut til å være godt forberedt til opprykkssesongen.

Det ble en litt skjelvende start på kampen, men du verden hvor godt det er å se at Leeds allerede i serieåpningen viser karakter nok til å snu en bortekamp mot et lag som sist sesong lå i divisjonen over oss. Scunthorpe blir nok likevel å regne med blant de ti øverste i årets sesong.

Hvem av lagene som virkelig skal ta opp kampen med Leeds, ikke bare om opprykk, men også om serietittelen, fremstår for meg som et ganske vanskelig spørsmål. Leicester vil ha ambisjoner om å gå rett opp igjen, men hvor sterkt er egentlig laget til revene? I mine øyne er dagens Leeds-lag så sterkt at det ville hevdet seg godt i Championship. Kanskje ikke i opprykkskampen, men likevel. Samtidig er Leicester et lag som ikke maktet å overleve der sist sesong, så hvor mye konkurranse kan vi egentlig vente oss?

Det føles arrogant ut, ja nesten feil, å tenke at denne sesongen kommer Leeds til å vinne rubbel og bit i denne divisjonen, om ikke noe voldsomt overraskende – som en 20 poengs straff – skulle inntreffe. Men hva – og hvem - skal stoppe oss?

Med seier hjemme mot Oldham på lørdag vil vi allerede stå i førersetet med seks poeng i de to første, og jeg ser ikke bort i fra at vi fort får en like sterk start som sist sesong (da vant vi 11 av de 13 første). Uten 15 minuspoeng kan det fort bli en psykologisk maktdemonstrasjon som kan sende oss halvveis til Championship før første helg i advent.

Kanskje drømmer jeg bare litt her nå. Vi Leeds-supportere er jo ikke vant med at ting ender så bra som det ved første øyekast ser ut til å kunne. Derfor er det kanskje greit å dempe forventningene for å unngå at et fall blir for stort. Men hvordan i all verden demper man forventingene til et Leeds-lag som bare vinner og vinner?

Lykke til med årets sesong!

Svend Anders

To semifinaler som kan slite nervene av selv den beste står for tur denne uken. Makter Leeds å overkomme et Carlisle med hint av formsvikt?

For mens Leeds avsluttet sesongen med kun et tap på sine siste ti seriekamper, har ikke Carlisle vunnet på sine siste fem oppgjør. Det blir ikke minst interessant å se hvordan vår semifinalemotstander responderer etter å ha mistet 2.plassen som ville sikret dem direkte opprykk, helt på tampen av sesongen. Manager John Ward har en vei å gå med den psykologiske krigen, og møter tøff motstand fra kollega og mostander Gary Mcallister.

For Gary McAllister har siden han overtok Leeds-tøylene i begynnelsen av februar fått frem et Leeds-lag som har stadig større tro på seg selv – og det manageren ber de om å gjøre. At laget også har holdt nullen i seks av de siste ni kampene er også noe forsvarsfireren vil kunne flyte på – selv uten en ren venstreback tilgjengelig i Alan Sheehans suspensjonsperiode (begge semifinalene).

“Leeds er jo ikke noe cup-lag” hører jeg stadig fra både pessimister og andre, og frykter nettopp det skal bli utslagsgivende i play-off-spillet om opprykk til mellomstasjonen til Premier League. Men er de andre noe bedre? Carlisle er på sin side svært uerfarne med play-off, og har kun deltatt én gang – i 1994. Noe statistikk taler likevel deres vei: på 19 sesonger har laget som ble nummer fire på tabellen, finaleklare i 13 av semifinalene. For lag nummer 5 på tabellen har det kun skjedd i syv av 19 sesonger.

Mandag kveld blir en stor kveld på Elland Road. Jeg tror laget fikk god nytte av å oppleve hvordan er fullsatt og ekstatisk hjemmepublikum i Leeds er da de slo Gillingham forrige helg. Mindre forberedt vil nok “lille Carlisle” være på 40.000 gærne Yorkshiremen på tribunen. Så får vi håpe at forventningspresset ikke kveler de helhvites opptreden. Hos den jevne Leeds-supporter vil forventningene uansett være umulig å kontrollere når Wembley er mindre enn to kamper unna.

Marching on together!

En eller annen gang innen 1. mai vet vi utfallet av arbitration-saken om de 15 minuspoengene. Ventetiden er ulidelig.

Spekulasjonene, ventingen, ryktene og tankene om hvorvidt Leeds faktisk har en mulighet til å få tilbake noen, eller aller helst samtlige 15 poeng går som ild i tørt gress om dagen. Mens enkelte våger å håpe, har andre bestemt seg for å budsjettere med null poeng, ganske enkelt fordi de vet hvor normalt det er at skuffelsene slår over den jevne Leeds-supporter. Vi er liksom vant til at ting ikke går vår vei.

Fra sidelinjen, der jeg vel stort sett befinner meg, virker Leeds sitt argument i saken å være opplagt: Det var ingen formell regel sommeren 2007 som skulle tilsi at det å gå ut av administrasjon utenfor CVA skulle føre til straff av den typen Leeds ble utsatt for. Spesielt ikke 15 minuspoeng. Man kan ikke finne opp en straff etter at et regelbrudd har funnet sted. Kaster man en tomat i bakken, kan man ikke plutselig få 14 dagers fengsel fordi man kom på at det ikke burde vært tillatt, sånn i ettertid. Det er et soleklart rettsprinsipp at dersom det ikke står i lover og regler at noe ikke er forbudt, så er det tillatt. Så: skal ligaens vedtak i ettertid være gjeldende straff?

Det er verdt å merke seg at administratorene (KPMG) kontaktet nettopp Football League i løpet av administrasjonsperioden for å finne ut hva som ville skje dersom man gikk utenom det normale CVA, og heller valgte “extraordinary circumstances” – som første av 46 engelske klubber satt under administrasjon. “Det får vi se på dersom det skjer,” var svaret fra ligaen. De hadde jo aldri opplevd lignende før.

Football League skal etter det jeg hører argumentere med at Leeds godtok straffen gjennom avtalen de signerte før sesongstart, som sikret dem “aksjen” og med det tillatelse til å kjøpe spillere, men desto viktigere: å starte sesongen. Leeds sitt svar til det vil være at det er bedre å bli påkjørt av moped enn overkjørt av en dampveivals.

Et annet spørsmål er selvsagt hvilken betydning tidspunktet for avgjørelsen har på utfallet. For de andre klubbene rundt og over Leeds på tabellen sitter ikke stille og ser på det hele. De forsøker i første omgang å legge et verbalt trykk mot panelet om at “det er for sent nå” å gi tilbake poengene. De har jo regnet med at det ble 15 minus på Leeds. Og spilt deretter? Sludder, selvsagt – det dreier seg om desperate forsøk på å unngå play-off istedet for direkte opprykk. Skal tidspunktet oppveie for den urett Leeds eventuelt frifinnes for? Skulle man sagt til en straffedømt som frifinnes på slutten av soningstiden sin at, “nei, du har jo sittet inne så lenge, så to år til skader vel ikke?”.

Og når Carlisle, Doncaster og andre truer med søksmål og mer til mot ligaen dersom poengstraffen omgjøres, så vet ligaen også at Ken Bates vil gjøre akkurat det samme dersom Leeds ikke får poengene i retur. Football League sitter med gjørme til langt over knærne, og ser foreløpig ikke ut til å vite hvordan de skal komme seg ut av det hele uten å bli skikkelig møkkete.

Swansea feiret opprykk, og delvis ligatittel etter forrige serierunde. Men ligaen har gitt beskjed om at de ikke får pokalen før eventuelt etter siste kamp, grunnet vurderingen av Leeds sin sak. Det trenger selvsagt ikke bety noe mer enn at man vil unngå mer rabalder og antydninger fra Leeds om å ta seieren på forskudd. Andre mener det er et positivt signal i seg selv at saken både kom helt til arbitration, og ikke minst at det tydeligvis ikke er en enkel avgjørelse å avgjøre hvem som har rett.

3. mai spiller Leeds siste seriekamp for sesongen. Da kan direkte opprykk eller play-off være sikret. Går det skikkelig ille, minner jeg om at 6. plassen fortsatt ikke er sikret. Uansett ville den virkelige tabellen, uten 15 minus, vist at Leeds skulle hatt direkte opprykk. Kanskje også ligatittelen. Kan Swansea, Carlisle og de andre sove godt med å vite at de eventuelt rykket opp gjennom en domskjennelse?

Til tonene fra The Kop End, er det bare å oppsummere:

15 points

who gives a f*ck

we’re Super-Leeds

and we’re going UP!

Gary McAllister har kun én oppgave denne våren, men det ser stadig vanskeligere ut å sikre opprykk for Leeds United.

1-1 hjemme mot Crewe betydde syvende kamp på rad uten seier for de helhvite. Leeds har ikke vunnet siden bortekampen mot samme lag, og da var ennå Dennis Wise manager. Nå må seieren komme både raskt og hypping for at play-off-plassen skal sikres. Direkte opprykk er kun realistisk dersom vi skulle få tilbake våre 15 fratatte poeng.

Som tidligere midtbanegeneral fra vårt siste seriemesterskap var forventningene skyhøye til Gar McAllisters gjeninntreden på Elland Road. Så langt har forventningene blitt alt annet en innfridd. Selv om det kanskje kan være antydninger til bedring i spillet, sliter Leeds ikke minst med å score mål. Og mål er som kjent avgjørende for å kunne vinne fotballkamper.

Jermaine Beckford har fått noen uker på tribunen, og vi kan håpe at det har gitt ham ny energi og målteft. Så kan vi også håpe om Tresor Kandol, som endelig fikk slutt på måltørken sist lørdag. Og det var nettopp Beckford og Kandol som var vårt store våpen i den imponerende starten på sesongen.

I forsvarsrekken ser McAllister ut til å ha noen problemer med å finne riktig formel. Kampen om stopperplassen er stor, men få er like stabile som man skulle ønsket. Desto større er utfordringene på venstreback. Alan Sheehan ble hentet inn av Macca på lån, og Ben Parker skjøvet ut – nå sendt på lån til Darlington. Men Sheehan har skuffet, og ny ung back er hentet inn via Steve Stauntons bekjentskaper i Aston Villa. Om det går bra, vil tiden vise.

Også sentralt på midtbanen er det vanskelig å finne riktig formel. Neil Kilkenny har vært ute med skade, og kan bli løsningen ved siden av Johnny Howson sentralt. Unge Howson virker å være den mest engasjerende av samtlige kandidater i øyeblikket, mens Alan Thompson neppe er “fit” nok til å spille en hel kamp – og det spørs om den manglende løpskapasiteten kan kompenseres med dødballferdigheter. Andy Hughes er en sliter, men får i mine øyne ikke gjort nok ut av seg sentralt på midten. Kantspiller er han heller ikke, så kanskje ville han vært en løsning på en av backplassene?

Noe sjeldent har jeg altså et vel kritisk blikk på Leeds spill, men optimistisk som jeg er tror jeg fortsatt på at McAllister skal kunne finne Den Rette Vei med sitt mannskap – i tid til å berge play-off, og deretter ha toppet formen til sluttspillet.

Sammen står vi i lidelsene og håpet. Marching on together!

Gary McAllister har gjort unna sin første kamp som Leeds-manager. Enda gjenstår det å se om grepene han gjør vil sikre Leeds-opprykk denne sesongen.
Av Svend Anders Karlsen-Moum

Forestillingen mot Tranmere var, i følge rapportene, ikke stort bedre enn forrige hjemmekamp – da det ble tap mot Doncaster. Om det skyldes manglende managerferdigheter, for dårlige spillere eller heller for mange endringer på kort tid, gjenstår å se. 2-0-tapet mot Tranmere ble uansett en stor nedtur for alle som håpet på Macca-effekten.

Statistikken viser tydelige tendenser: Mens vi ikke hadde et eneste hjemmetap før nyttår, har vi tapt tre av fire hjemmekamper siden nyttår. Elland Road må snarest bli vårt ”fortress” igjen. Og hvorfor vi taper er opplagt: Vi har kun scoret én gang på de siste kampene, i 1-1-kampen mot Luton. Det er selvsagt alt for dårlig, og i sterk kontrast til høstsesongen der målene rant inn i bøtter og spann.

I tillegg til en rekke endringer i startoppstillingen – mange av de riktignok på grunn av skader – har Macca gjort flere andre endringer i klubben etter at han tok over fra Dennis Wise. Han har allerede varslet at Leeds skal holde ballen mer på bakken, og vi må nok regne med at det tar mer tid før det rent spillemessige og taktiske sitter slik McAlliser selv vil.

Et annet grep fra Macca er å heve disiplinen: det er igjen dressplikt i forbindelse med kamp, noe som i alle fall symbolsk – og muligens mentalt – hever inntrykket både internt og eksternt av profesjonalitet. Det blir også færre fridager til å hvile på, og med det ekstra krav til økt innsats. Rekker det så sent i sesongen? Jeg tror det, siden det ennå er tre måneder igjen å spille på.

Effekten av å ha en manager som har fansens fulle støtte kan også vise seg svært viktig. Om resultatene nå glir vår vei igjen, tror jeg det fort blir flere kamper med mer enn 30.000 tilskuere hjemme på Elland Road. Da har vi en 12. mann i svært viktige kamper.

Aldri kjedelig å være Leeds-supporter, i alle fall. La oss håpe spenningen transformeres til glede i stedet for frustrasjon. Det siste har vi nemlig hatt nok av de siste årene.

Endelig er det igjen et ungdommelig sus over Leeds Uniteds tropp. I tillegg til at innkjøpene i januar utelukkende er av spillere i begynnelsen av 20-årene, signerer også klubbens egne talenter proffkontrakter for de kommende sesongene.

Av Svend Anders Karlsen-Moum

Det er en drøy uke siden jeg returnerte fra England etter å ha sett Leeds slå Northampton 3-0 hjemme på Elland Road. Tar vi med seieren over Crewe mandag kveld, tyder det meste på at seiersformen er tilbake etter en heller rusten juleperiode. Men fokuset må være på kampene vi har foran oss, og Dennis Wise ventet ikke lenge med å hente inn de spillerne han tror vil garantere opprykk – og som kan være gode også i Championship.

Ser man bort fra innlånte Kenton, er alle de nye under 23 år. Både Sweeney, Johnson og Sorsa kan gjøre seg godt på kantene, og Neil Kilkenny er en god ballfordeler på midten. Klarer de fire å spille seg gode sammen kan vi ha en meget god stall for sesongavslutningen.

Det mangler ikke på antall spillere i klubben for tiden. A-stallen teller drøyt 31 mann nå, ser man bort i fra de på utlån og Radostin Kishishev som straks er ferdig med sitt opphold i klubben. Gledelig er det å registrere at blant disse 31 er godt over halvparten 23 år eller yngre. 7 av de er under 19 år! Sist uke signerte 18-årige Fabian Delph proffkontrakt, og midtbanespilleren er et av klubbens største egeproduserte talenter. En annen spiller i samme kategori, Olly Hotchkiss, ventes å signere en lignende avtale innen kort tid. Da øker antallet spillere under 19 år i stallen til 8!

De fleste av disse yngre spillerne er selvsagt ikke regelmessig med i kamptroppen til 1.laget. De fleste av de er i ferd med å bli etablerte på reservelaget, og roterer på å trene med juniorlag og seniorer. Vi kan heller ikke vente at alle sammen vil utvikle seg slik man kan håpe. Likevel er det et viktig signal at en så stor andel av klubbens spillere er i ung alder.

Godt er det også at vi er gjeldfrie, og derfor ikke må selge unna for å dekke kreditorenes krav. Den nye økonomiske situasjonen gir også en trygghet og ro utenfor banen som gjør at spillerne har enda en grunn mindre til å ville forlate klubben dersom det kommer et tilbud utenfra. La oss også håpe det gjelder Jermaine Beckford, som nok en gang viste sin klasse mot Crewe. 24-åringen fremstår mer og mer som Guds gave til fotballen, så la nå mannen forbli lengst mulig på Elland Road!

Du kan forresten lese et ekslusivt intervju med overnevnte Fabian Delph i neste utvave av The Peacock News. Der får du også intervju med Tore André Flo og flere andre. I mellomtiden skal de helhvite fortsette poengsankingen: Neste lag ut er Doncaster. We’re gonna getchya!