Flybillettene var bestilt allerede samme dag som vi slo Gillingham i siste serierunde. De var så billige at vi fint hadde råd til å tape de hundrelappene, Thor-Rune, kamerat Tom fra Elverum og jeg. Semifinalene tok vi på O’Reilly’s i Markveien på Grünerløkka, og jubelen på puben da Freedman reduserte nesten seks minutter på overtid viste hvor viktig den scoringen var. Ikke minst viste det seg allerede etter ti minutter i bortekampen, da vi var likt med Carlisle igjen. Det uvirkelige øyeblikket da finaleplassen ble sikret på overtid – puh.

Jeg har reist rundt på Premier League-kamper nå i to sesonger, og vasset i Manchester United- og Liverpool-fans fra Norge. Én og én absolutt mange hyggelige mennesker, to og to og tre og tre også, jeg klager ikke. Å prate fotball med fotballinteresserte folk er perfekt, spesielt når jeg er på jobb. Men det har vært et savn, et absolutt savn, å ikke føle seg delaktig som SUPPORTER. Derfor var det så usannsynlig deilig å oppleve de to kveldene med semifinaler på puben i Oslo, og sitte ved siden av og sammen med folk jeg aldri hadde møtt før, men der alle holdt med Leeds. Deilig, deilig.

Lørdag morgen var vi i bilen på vei mot Sandefjord og Torp. Tre karer, eldstemann 52, den yngste 42. Halve flyet var fylt opp med Leeds-folk fra Norge. Tilhørighet, tilhørighet.
Forventninger er alltid deilig, ofte det beste. Når det gjelder fotballturer av denne typen, vet man aldri hva som blir det egentlige klimakset før reisen er ferdig og det er tid for oppsummering.

Og her jeg sitter klokka 2215 mandag kveld og prøver å summere opp helgen, er jeg litt usikker på hva jeg kan kalle klimaks etter en kamp der laget vårt strengt tatt ikke var i nærheten av seier. Det er mye å velge blant, tross alt: Å komme inn på nye Wembley og se havet i hvitt og gult og være en del av det, for deretter å stemme i Marching on…. den første av mange ganger. Det er høyt oppe på lista. Eller var det største øyeblikket da jeg traff min gode gamle venn Tom fredag kveld, for første gang på snart fire år, og vi knakk en flaske rødvin på terrassen hos meg og lot det bli altfor seint fordi vi var så glade for å se hverandre igjen. En glede som aksellererte fordi vi begge så sånn fram til de to neste dagene. Kanskje klimakset kom allerede der?

Hva med søndag kveld, da vi oppsøkte tre svært hyggelige karer på puben O’Neill’s ved Earls Court. Én Leeds-mann, én Everton-fan og den ene (av hvor mange?) ekte Bristol City-fans som finnes i Norge. Et tilfeldig møte på vei ut av Stanstead lørdag formiddag sørget for en kjapp overlevering av telefonnummer, og dermed kunne vi skåle og skravle i felles trøst over hvert vårt 0-1-tap i hver vår play-off-finale. Det er godt mulig dét kan kalles klimaks. I hvert fall var det ekstremt hyggelig.
En annen ting som var hyggelig, var å finne ut at nordmannen (aner ikke navnet) som vi pratet med utenfor Wembley to timer før kampstart, faktisk greide å få tak i billett. Vi møtte hverandre på flyet hjem tidligere i dag, og vi ble glade da vi hørte at det ordnet seg.

Jeg tror likevel det største enkelt-øyeblikket i løpet av disse to dagene i London skiller seg ut. Jeg snakker om det som møtte oss idet vi gikk ut av stasjonen på Wembley Park, stadion åpenbarte seg og vi så havet av hvite, gule og blå farger som ség sakte opp mot den nye og fantastiske Wembley. Det var en følelse av storhet. Av ekthet. Av samhold. Det sekundet står igjen øverst på pallen. Det var verdt hele turen.

Det spiller selvfølgelig en stor rolle at vi tapte kampen. Men det spiller ingen rolle for tilhørigheten og gleden ved å ha Leeds som favorittlag. For etter denne helgen er vi likevel et vinnerlag. Alle vi som kom fra Norge, alle andre Leeds-fans som var der eller fulgte med hjemmefra. Vi er sammen, og vi holder sammen. Og vi lar oss ikke knekke.

Takk til alle jeg pratet med, hilste på, så på, nikket til, smilte til. Takk til de jeg verken så eller snakket med. Takk til alle som gjør at det er lett å føle stolthet over å holde med Leeds United.

Neste år går vi rett opp.

Marching on together.

Hilsen Arve

Jeg husker jeg var utrolig glad da jeg fikk beskjed tidligere i vinter om at bortekampen vår mot Doncaster var utsatt på grunn av ”frozen pitch”.

Det er en kamp jeg er sikker på vi hadde tapt. Doncaster var i kanonform akkurat da, mens Leeds var det motsatte. Isteden spilles altså kampen tirsdag 1.april. Ikke dermed sagt at tre poeng kommer automatisk, men sjansene er adskillig større. Doncaster er ute av det jevne vinnersporet, og greide ikke mer enn 1-1 hjemme mot Oldham i går.

Nå var jeg opptatt med Everton-West Ham samtidig med at Leeds slo Walsall lørdag, så jeg må bare basere meg på rapporter fra andre. Jeg skjønner at samarbeidet mellom Freedman og Beckford lover mer enn bra. Det kan tyde på at vår ”Becks” er i ferd med å finne tilbake til taktene fra i høst, der han stadig avgjorde jevne kamper i vår favør. Jeg mener for øvrig det var et svært klokt trekk å mase så lenge på Freedman og Palace at han til slutt dro til Elland Road. Det er akkurat den typen spiller Leeds trenger nå når det eneste som betyr noe er å rykke opp. Om han ikke scorer selv, er han rutinert og en viktig stabilisator i angrepet. Sterk og klok i spillestilen.

Nå vet jeg jo at vi skal ut en hjemmekamp mot Brighton lørdag før kampen mot Doncaster. Men jeg er jo en Leeds-idiot (vi er mange) som glemmer fryktelig fort. Etter siste seier kan jeg ikke se for meg at vi skal tape hjemme for Brighton. Det samme mente jeg for øvrig før hjemmekampen mot Cheltenham, men der slo Sisyfos-teorien min inn.

Men altså, jeg innkasserer tre poeng mot Brighton på forhånd, FORDI jeg er sikker på at laget setter seg bedre og bedre for hver kamp. Bekymringen er selvfølgelig at flere, blant andre Beckford, er på landslagsoppdrag, og ikke kommer tilbake før torsdag. Men jeg velger å ikke legge all verdens betydning i dette.

Hvis jeg altså får rett, kommer Doncaster-kampen på et perfekt tidspunkt. Laget er på gang, har kommet seg gjennom en dårlig periode og har fortsatt heng på play-off. En borteseier over Doncaster tror jeg vil være som en rakett i rumpa på hele laget. Vi har igjen en del lag som ligger i området rundt oss på tabellen, og selv om direkte opprykk er uoppnåelig, er det viktig å for det første komme seg opp på play-off. For det andre viktig å kapre flest mulig poeng. Den generelle oppfatningen i fotball-juridisk sammenheng i England virker nå å gi Leeds en viss sjanse i Høyesterett. Seinest lørdag ble det uttalt på Sky Sports etter kampen mot Walsall at ”vi regner med at Leeds får tilbake i hvertfall noen av poengene”. Riktignok i en bisetning, men likevel. Det er helt opplagt at Ken Bates og hans våpendragere faktisk har jobbet meget bra med forberedelsene til denne saken. Derfor må vi komme så nærme direkte opprykk som mulig.

Men først altså Doncaster. ETTER Brighton. Og ja, jeg er en uforbedrelig optimist.

Arve

Sammenligningen er muligens noe søkt, men jeg tar sjansen likevel. Å holde med Leeds United i disse dager får meg til å tenke på skikkelsen fra gresk mytologi.

Sisyfos var en temmelig slu konge, som i tillegg til å oppmuntre til skispfart og handel også prøvde å karre til seg mest mulig rikdom. Ifølge mine gamle lærebøker (med forbehold om at jeg husker alt riktig…), klarte han å lenke fast dødsguden Thanatos som kom for å hente ham. Dermed døde verken Sisyfos eller noen andre. Men det holdt ikke i lengden, siden Ares slapp dødsguden fri. Dermed havnet Sisyfos i dødsriket likevel.

Til tross for en del intrigemakeri og sleipe forsøk, slapp han ikke unna slik han hadde planer om, og dermed ble han straffet på utspekulert vis. Han måtte dytte en stor stein opp på et fjell, bare for å se at steinen rullet ned igjen med en gang han var kommet på toppen. Ned igjen og starte på nytt. Og sånn holdt han det gående i det uendelige. For alt jeg vet, dytter han fortsatt på steinen. Uansett har Sisyfos skaffet oss uttrykket Sisyfosarbeid, om et endeløst tungt arbeid som tilsynelatende ikke fører fram til noe som helst. 

Nåvel, dette kan dere sikkert allerede, men noen ganger det siste året må jeg si jeg har tenkt på Sisyfos i samme åndedrag som Leeds. Og så ofte jeg tenker på vårt, tross alt, kjære Leeds, går det en del tanker til gamle Sisyfos også.

Først altså nedrykk i fjor, til tross for en god periode i nest siste del av sesongen. Da vi alle trodde at det faktisk var mulig å berge plassen. De mest optimistiske av oss fantaserte noen øyeblikk på neste sesong (denne), med noen nye og bedre Bates-finansierte spillere på øvre halvdel av Championship-tabellen. Jaja, vi kunne drømme. De siste serierundene var steinen i full fart nedover fra fjellet igjen.

Noen dager etter kom ”going in to administration”, men de ti minuspoengene hadde ingen betydning. Steinen var allerede i bånn. Og da vi så vidt var i gang med å dytte den oppover igjen, kom de femten minus. Ikke bare rullet steinen tilbake til utgangspunktet, men vi havnet under den alle sammen!

Det skal sterke rygger, nakker og legger til for å komme seg løs fra noe slikt, men vi greide det. Da rullingen tok til igjen, hadde vi både styrke og mental kraft. Vi nærmet oss toppen i samlet flokk, og jeg var sikker på at vi kom til å stå øverst med stein ved nyttår. Bare for å merke at taket glapp og vi dundret nedover igjen. Til forskjell fra Sysifos er vi heldigvis ikke dømt for evig og alltid til å rulle nedover hver gang vi har kommet til topps. Men han kom tross alt til toppen hver gang. Vi har ikke en gang fått fingertuppene på den. De siste ukene har vært grusomt frustrerende. Jeg trodde, som alle dere andre, at vi endelig var i dytten, for å holde oss til terminologien. Etter Swindon-kampen så jeg for meg ni poeng på de tre neste. Jeg hadde til og med justert mine alltid optimistiske kalkyler ned fra direkte opprykk til play-off. Fortsatt med et lite blikk på avstanden til andreplassen. Jeg tenkte på hvor mange poeng vi ville få hvis vi vant resten av kampene og mente at det slett ikke var usannsynlig nå som Macca endelig hadde fått litt fart på laget. Så kom altså det fryktinngytende laget fra hestebyen Cheltenham! Nå som vi så vidt hadde begynt å kravle oss oppover fra fjellet igjen. Bums-i-deis-i. Snart skal vi ut i bortekamp mot Port Vale. Jeg gjentar: Port Vale. Hva forventer jeg der da? Tre poeng naturligvis. Men hvor overrasket blir jeg hvis vi kommer hjem med for eksempel 1-1 etter et seint utligningsmål fra Leeds? Dessverre ikke overrasket i det hele tatt.

Jeg innrømmer at jeg er i ferd med å miste trua på at vi i det hele tatt kan komme oppunder fjelltoppen denne sesongen. For steinen blir tyngre og tyngre for hver ligarunde. Men ett eller annet sted må vi vel greie å hente noen krefter? Selv skal jeg være ringside på jobb for Canal + og se Sunderland-Chelsea, og får heldigvis annet å tenke på i løpet av de to omgangene. Men kjenner jeg mine kolleger rett, får jeg høre hvordan det går med mitt kjære Leeds. Det er mulig jeg nok en gang får spesialservice fra produsenten på øret for hver scoring som kommer i Leeds-kampen.  For vi gir oss aldri med å dytte steinen vår. Ikke du, og ikke jeg. Ikke vi. Vi som holder med Leeds United. 

Marching on together!

Arve